Jeg skal klare meg. Klare meg bra. Fordi jeg er jo flink, ikke sant? Har jeg ikke alltid vært det?
Ikke vet jeg hva jeg vil med dette, ikke vet jeg hvorfor jeg laget ny blogg. Terapi kanskje, en plass å skrive, en plass å tenke. En plass å skape og poste bilder. En plass å lagre minner. Gode og vonde. Ikke vil jeg at dette skal være en plass og syte. Være negativ. Nei, jeg vil finne gleden igjen. Livsgnisten som forsvant, et sted. Den skal jeg finne igjen, blant ord og tanker, jeg må bare rydde opp i meg selv, først. Ved hjelp av skriving, terapi og foto. 
Processed with VSCOcam with g3 preset
"Jeg ligger i dobbeltsenga, som egentlig ikke er ei dobbeltseng, men to enkeltsenger som er stripsa sammen. Klokka er fire. Jeg får ikke sove. Ikke i natt heller. Jeg surrer rundt mitt eget hode. Forstår ikke tankene mine. Jeg veksler mellom å være stresset, nedstemt og glad, tenker over ting jeg må gjøre i morgen. Tenker over andre skoledag på fredag. Tenker over ting jeg må gjøre om et halvt år. Men jeg er i Oslo. Og snart kommer Kristoffer. Jeg burde være glad. Ting ordner seg. 

I rommet flyter det av ting rundt omkring. Jeg har prøvd så godt som mulig å få plass til eiendelene mine i to kofferter. Det er rart det, hvordan ting styrer deg. Det flyter, jeg har ingen plass å gjøre de av. Ingen skuffer, skap eller hyller. Føles ut som meg selv, i Oslo. Hvor skal jeg gjøre av meg egentlig? 

Jeg trengte nedturen jeg fikk i høst/vinter. Det fikk meg til å tenke hva jeg vil, hva jeg bør bruke tiden min på. Jeg har følt meg så innmari tom og lei meg i flere måneder uten å vite hvorfor. Jeg har vært så langt hjemmefra så lenge, i tillegg føltes det ut som jeg brukte tiden unyttig og at jeg ble kastet flere år tilbake i tid, samtidig som jeg følte meg mutters alene blant mange andre. Så ensom. Det finns mange typer ensomhet. Jeg har kjent på den typen ensomhet, den man føler når man ikke blir invitert med på noe og ikke har venner, og jeg føler den ensomheten selv når jeg er med folk, fordi jeg aldri har følt at jeg har vært på samme bølgelengde som de "normale". Selv har jeg meg selv å takke fordi jeg er dårlig til å både holde kontakt og generelt være sosial. Samtidig har jeg kuttet ut mennesker som suger ut all sunn fornuft i livet. Når utseende betyr mer enn vennskap. Når utseende og Instagram og likes og image og hele den regla der betyr alt. Jeg bare orker ikke, det er ikke sunt. Og lett påvirkelig, ja det er jeg. Jeg vil heller være alene og gjøre mine egne greier.

Det er rart det, hvordan du kan gå fra å være liten usikker jente som ikke tror hun får til noe som helst, vil ikke bli voksen med ansvar og regninger og ja, passe på seg selv, og så plutselig så er du der, tjue år og flyttet alene til Oslo. Og ting føles normalt, å betale regninger og handle mat. Eller dette har jeg jo gjort siden jeg flytta for meg selv for fire år siden. Selv om jeg tar meg selv i å alltid tro at alle er eldre enn meg. Og at jeg tror alle ser ned på meg. Men det er jo sånn det på en måte alltid har vært. Men hallo, jeg er vel verdt noe, og jeg burde vel være stolt over den jeg er. Det er ikke noen grunn til at jeg skulle være dårligere enn andre, eller mer underdanig. Jeg er bra, jeg er meg.
Men nå. Bare pust med magen, Hanna. Ikke stress sånn over alt. Det går bra, det her. Det går fint, du klarer deg. Tenk positivt, tenk godt om deg selv. Fordi jeg er så klar for å ha det bra igjen. Jeg bare husker ikke helt hvordan det gjøres eller føles. 
Fordi livet og tiden går av seg selv, men du må fylle det med mening. Det er DU som må hoppe på det toget. Som kanskje er den siste. Du må ta sjanser, gjør det. Meningen med livet kommer ikke dalende ned fra ingensteds. Du må gjøre livet ditt, prøve, feile, føle, gråte, lære, le. Fordi veien er trøblete. Som en snubletråd , mange snubletråder. Men du kommer deg frem, selv om det kanskje ikke alltid er i den tid du ønsker deg. Bare husk å pust, fordi livet er nå og ikke noe å vente på. Jeg skjønner ikke mine egne tanker. Jeg føler så mye men samtidig så lite. jeg forstår ikke meg selv. Det virker som underbevisstheten min oppfatter og kjenner meg mer enn hva jeg gjør. Jeg må bare passe på å ikke vikle meg for mye inni mitt eget sikkerhetsnett."


Det er noen måneder siden jeg skrev dette. Jeg føler den samme tomheten. Ensomheten er der fortsatt. Ikke at jeg har prøvd å gjort noe med det heller, orker ikke forholde meg mennesker, orker ikke forholde meg til meg selv. Ikke nå.

Prøver desperat å fylle dagene med noe. Prøver desperat å finne noe fint med den dagen her. Jeg tar en dag om gangen. En natt om gangen. Tiden flyter. Jeg er ikke helt med.

Nå har jeg vært med denne tomheten ganske så lenge. Så lenge at jeg ikke husker hvordan det er å føle noe annet. Det er vanskelig å forestille seg å være så langt nede, og ikke vet jeg hva som har forårsaket dette og ikke vet jeg hvordan jeg kommer meg ut. Prøver å gjøre minst mulig, om det blir mer enn en ting å gjøre om dagen klarer jeg ikke neste dag. Ikke aner jeg hvordan det ble sånn. Jeg som for ett år siden brukte å stå opp klokken 5 for å dra på trening før en full skoledag, for å så dra hjem og gjøre lekser eller være sosial. Og nå, ingenting. Sover til tolv. Bryr meg ikke. Sover til tre på dagen. Bryr meg fremdeles ikke. Sover til fem. Jaja. 

Livet mitt består av ingenting om dagene, jeg tenker det er greit, men samtidig så går jeg av skaftet. Det er noe som skjer når man er alene så mye og ofte som jeg har vært. Alt blir så kompleks og stort og man lurer på om man i det hele tatt er verdt noe. Hva er meningen med alt, hva et vitsen. Det er ikke bra å være så mye alene og bære på alle disse tankene selv.

Jeg sier bare til meg selv, prøver hvert fall. At dette er en fase. Jeg har ting å se frem til. Jeg har ting å glede meg til. Det går over. Snart er det din tur Hanna. Snart er det din tur å være glad, å le og være lykkelig. 



  


Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:









Hanna Thevik


Image and video hosting by TinyPic

Hanna, 20 år, Oslo. Our lives begin to end the day we become silent about things that matter.

hannathevik@hotmail.com Hannathevik.com



Instagram


Legg meg til som venn




Arkiv


April 2017



Kategorier


Fotografi reise Tanker












hits