Vel, da er påskeferien ferdig og jeg er klar for å sette snuten mot Oslo igjen. Heldigvis fikk Nordmøre strålende vær omtrent hele påska og jeg fikk påskefeeling selv om vi ikke var på høyfjellet. Men noen fjellturer ble det likevel, og vi koste oss i tillegg på Veiholmen påskehelgen. For ei perle! Gleder meg til å tilbringe store deler av sommeren der. Der finns det alltid hyggelige og omgjengelige mennesker, god stemning, åpen café og åpen pub ;)
Påskeegg-jakt ble det i tradisjon tro, og selvfølgelig gikk jeg rundt å surra som ei hodeløs høne og fant aldri mitt, haha typisk. Men gøy var det! Det gikk ned store mengder godteri, brus, og lammelår med fløtepoteter, nam. Man kan ha ei fin påske selv om den ikke tilbringes på afterski på høyfjellet. Jeg vet mange tenker det samme, at alle er på fjellet og koser seg med venner, ski og alkohol. Men husk at de fleste er hjemme, og det kan være like kos<3 Påskeferie på Veiholmen var veldig innafor, kanskje til og med mer innafor enn fjellpåske! Ingenting slår de vakre omgivelsene på Nordmøre. 

Og som den fotografen jeg er så blir det vel alltid mer fotografier enn tekst.. 



Pus fikk være med på påskeferie hun også<3

Hvordan har din påske vært?




Når æ rote mæ bort imellom tru og tvil
Æ har så mang mil å fær og så tunge bein å bær.
Og når æ rote mæ bort ska æ kall det for en tur.
Og æ ska hold mæ stødig på et vis. Æ ska hold mæ stødig på et vis.
Alltid på leit no og da med hell og stadig på en smell.
I en by av gode råd imellom kæm æ e og kæm æ ska bli.
     
Og når det bli motvind ska æ kall det for en bris. Og æ ska hold mæ stødig på et vis.
Æ ska hold mæ stødig på et vis. Når det bli motvind ska æ grav mæ ned i tide. Eller fortsett videre på vei med min motgangsfilosofi for en trist optimist.
Samme kordan du har det det handle om kordan du tar det. Og æ ska hold mæ stødig på et vis. Æ ska hold mæ stødig på et vis.

//Sigurd Julius




Endelig, et par mnd etter, skal jeg nå fortelle dere litt om min erfaring rundt det å reise til Tadsjikistan og Kirgisistan. Anbefaler alle å reise til utradisjonelle steder, som for eksempel -stan-landene. Dette er ikke en tur for de fisefine eller for de som trenger mye komfort. Du må forberede deg på dager uten tilgang på dusj, ordentlig do eller ordentlig mat. Likevel er dette en tur jeg anbefaler, og jeg tror dette vil være den kuleste og mest spektakulære turen jeg noen sinne har vært på. Du kommer ikke til å angre! Disse landene er ukjente for folk flest, men fler og fler får øynene opp for disse fantastiske landene. En flottere natur, kulere kultur og gjestfrie mennesker skal du lete lenge etter! Det er noen måneder siden jeg var der, og jeg burde vel egentlig skrevet litt like etterpå imens minnene enda var ferske.

Reisen startet i Dusjanbe, hovedstaden i Tadsjikistan. Det første som slo meg var den spesielle lufta. Så varmt men likevel kald, forfriskende luft. Vi hoppet inn i en sliten pirat-taxi med en svær sub i bagasjerommet, og kjørte til hostellet vi skulle være på. Vi var meget heldig med standarden, og hadde både behagelige senger og dusj/toalett. Turen videre var veldig primitiv, for å si det sånn. Dusjanbe er en kul by, typisk asiatisk med masse folk, masse butikker, utesteder, restauranter og lite trafikkregler. Tropisk, men likevel typisk storby. Hit vil jeg definitivt igjen!
{
Neste morgen var det tid for å starte selve eventyret. Vi ble hentet med et par jeeper som tok oss med på kjøretur over fjellhøyder, innsjø, grenser og ja, vi skulle kjøre fra landegrense til landegrense. Vi kjørte hele Pamir Highway, som er en vei fra Dusjanbe i Tadsjikistan til Osh i Kirgisistan. Første mål var Wakhankorridoren. Den er en lang og tynn landkorridor som utgjør Afghanistans østligste ytterpunkt i Pamirfjellene. Vi kjørte fra landsby til landsby, med en del stoppepauser for å fotografere. De fleste nettene lå vi på hostels eller hjem til familier. Her fikk vi servert det som er typisk "husmannskost"  i disse landene. En natt sov vi i telt på grensen til Afghanistan, noe som var skummelt, men samtidig kjempekult. Vel, vi kjørte videre opp i høyden, over fantastiske høye fjell og gruvedaler, sov i typiske "nowhere-landsbyer". Landsbyer i typisk western-filmer langt oppi tundra-sletter med høye fjell i bakgrunn. De fleste landsbyene er plasser jeg ikke kunne forstå at det bodde folk. Conteiner-butikker, kyr og esler overalt. Det føltes som jeg var med i en film. Og vanvittig kult var det! 
Vi kjørte langs elva Panj River, hvor vi stadig møtte på hundrevis av geiter og sauer. Herifra såg vi rett over til Afghanistan, hvor vi også på et punkt stoppet og gikk over elva, bare for gøy. Vi overnattet i landsbyer som Khorog, Murghab, Post Pamirskiy og masse andre små landsbyer. De fleste landsbyene ligger veldig høyt oppe, med fare for høydesyke. Det høyeste punktet vi var på, var vel rundt 5000 m.o.h, så det anbefales å ta en dag om gangen for høydetilvenning.
Siste mål i Tadsjikistan var Sary-tash. Vi gikk en tur til Post Pamirskiy for å se på Lenin Peak, fjellet på grensa til Kirgisistan. Som forøvrig er over 7000 moh høyt. Shit! For oss var det nok å gå en tur for å få øyet på det, for det å gå tur på 3000-4000 høydemeter er ikke spøk for oss nordmenn. Videre kjørte vi til Osh via innsjøen Karakul. I Osh var vi noen dager før vi tok et fly til Bishkek, som er hovedstaden i Kirgisistan. Osh er en kul by, med kule markeder og bygninger som minner om østblokk-russland. Her var det både kjøpesentre, utesteder og Sushi. Det slo meg var hvor ufattelig billig det er der og mange trodde vi var rike russere, haha. Men altså, for 50kr kunne du få fireretters middag inkludert 1,5l brus og en øl. Og for 340kr kan du sitte 5 timer i en frisørstol og få klipp, farge og striping. 

Turen til Kirgisistan og Tadsjikistan var helt fantastisk, og noe helt utenom det vanlige. Så heldig jeg er som har fått opplevd så mye på én tur. Det å se at det var mangel på penger, ressurser og materielle goder de fleste stedene oppi fjellene, og at menneskene som bodde der ikke visste om noe annet likevel var glade over det de hadde. Vi bodde på steder uten strøm og innlagt vann, uten do, uten dusj. Dette er noe alle burde erfare, og det får deg til å se ting fra et helt annet perspektiv. Familielivet var viktig, og de fikk husholdningen til å gå i rundt med et par geiter, esler og høner. Mer trengte de ikke. Men de visste heller ikke om noe annet. Det var som å dra tilbake i tid, tilbake i år 2000 med tanke på klær, kultur og leketøy. Internett fantes ikke de fleste steder. Jeg tror fåtallet har telefon, men de overlever. Barn får være barn, de lekte med hverandre, spilte ball og var glade. Og naturen der er helt vidunderlig. Jeg har aldri opplevd noe så fascinerende og fantastisk. Den kan ikke måles i ord, den kan rett og slett ikke beskrives. Den kan heller ikke fanges på kamera. Frodig, men likevel så tørt. Ørken og frodige elver om hverandre. Anbefaler alle å kjøre Pamir Highway og oppleve Whakan Corridor. Kjøre langs grensa til Afghanistan, og hoppe over gjerdet til Kina på veien. Spektakulært, virkelig. En ting jeg angrer på, er at jeg ikke skrev dagbok under turen. Likevel er dette en tur jeg kommer til å huske for evig. ​

Oooog til slutt, et saftig bildedryss.↓





Processed with VSCO with c7 preset
Processed with VSCO with m5 preset
Processed with VSCO with kk1 preset
Processed with VSCO with c7 preset
Processed with VSCO with a4 preset


Kunne du tenkt deg å reise hit? 




Etter en bitende kald og tørr vinter her i Oslo er det kjempedigg å få noen dager med sol. Ikke nok med det, det er varmt også! Det er ingen tvil om at sommer/vår er den beste tiden på året. Hundene blir sluppet løs i parken og morer seg i tørt gress, ungene leker i lekestativene uten tykke klamme vinterklær og det er lyst frem til klokka åtte på kvelden. Jeg prøver å komme meg ut i hvert fall. Det er det viktigste. Humøret stiger også, litt etter litt jo varmere og lysere det blir. Jeg har slitt litt med det, å finne ting å glede seg til. Men det at det snart er sommer er nok i seg selv. Håper det blir bra. Jeg vil være tilstede, le, føle. LEVE.

Håper jeg får nok energi, ork og motivasjon til å utforske nye steder her i Oslo, og bli kjent med andre mennesker. Fotografere mer og få opp øynene litt. Jeg har alle muligheter rett foran nesa på meg. Kanskje det blir litt for mye, vet ikke helt hvor jeg skal starte. 

Håper dere har det bra og får ei fin uke<3 




Hun vet nå hvor hun trives best;
i vårens lyse omfavnelse. I friheten som følger med.
I brisen som biter henne i nakken og minner
om at hun må holde på skjerfet bare litt til.
Akkurat der i bristepunktet, finner hun motet tilbake.




@ordglede // Modell: @ainaeriksen




Processed with VSCO with c8 preset
Processed with VSCO with c8 preset
modell: @sigridgulbrandsen




Jeg skal klare meg. Klare meg bra. Fordi jeg er jo flink, ikke sant? Har jeg ikke alltid vært det?
Ikke vet jeg hva jeg vil med dette, ikke vet jeg hvorfor jeg laget ny blogg. Terapi kanskje, en plass å skrive, en plass å tenke. En plass å skape og poste bilder. En plass å lagre minner. Gode og vonde. Ikke vil jeg at dette skal være en plass og syte. Være negativ. Nei, jeg vil finne gleden igjen. Livsgnisten som forsvant, et sted. Den skal jeg finne igjen, blant ord og tanker, jeg må bare rydde opp i meg selv, først. Ved hjelp av skriving, terapi og foto. 
Processed with VSCOcam with g3 preset
"Jeg ligger i dobbeltsenga, som egentlig ikke er ei dobbeltseng, men to enkeltsenger som er stripsa sammen. Klokka er fire. Jeg får ikke sove. Ikke i natt heller. Jeg surrer rundt mitt eget hode. Forstår ikke tankene mine. Jeg veksler mellom å være stresset, nedstemt og glad, tenker over ting jeg må gjøre i morgen. Tenker over andre skoledag på fredag. Tenker over ting jeg må gjøre om et halvt år. Men jeg er i Oslo. Og snart kommer Kristoffer. Jeg burde være glad. Ting ordner seg. 

I rommet flyter det av ting rundt omkring. Jeg har prøvd så godt som mulig å få plass til eiendelene mine i to kofferter. Det er rart det, hvordan ting styrer deg. Det flyter, jeg har ingen plass å gjøre de av. Ingen skuffer, skap eller hyller. Føles ut som meg selv, i Oslo. Hvor skal jeg gjøre av meg egentlig? 

Jeg trengte nedturen jeg fikk i høst/vinter. Det fikk meg til å tenke hva jeg vil, hva jeg bør bruke tiden min på. Jeg har følt meg så innmari tom og lei meg i flere måneder uten å vite hvorfor. Jeg har vært så langt hjemmefra så lenge, i tillegg føltes det ut som jeg brukte tiden unyttig og at jeg ble kastet flere år tilbake i tid, samtidig som jeg følte meg mutters alene blant mange andre. Så ensom. Det finns mange typer ensomhet. Jeg har kjent på den typen ensomhet, den man føler når man ikke blir invitert med på noe og ikke har venner, og jeg føler den ensomheten selv når jeg er med folk, fordi jeg aldri har følt at jeg har vært på samme bølgelengde som de "normale". Selv har jeg meg selv å takke fordi jeg er dårlig til å både holde kontakt og generelt være sosial. Samtidig har jeg kuttet ut mennesker som suger ut all sunn fornuft i livet. Når utseende betyr mer enn vennskap. Når utseende og Instagram og likes og image og hele den regla der betyr alt. Jeg bare orker ikke, det er ikke sunt. Og lett påvirkelig, ja det er jeg. Jeg vil heller være alene og gjøre mine egne greier.

Det er rart det, hvordan du kan gå fra å være liten usikker jente som ikke tror hun får til noe som helst, vil ikke bli voksen med ansvar og regninger og ja, passe på seg selv, og så plutselig så er du der, tjue år og flyttet alene til Oslo. Og ting føles normalt, å betale regninger og handle mat. Eller dette har jeg jo gjort siden jeg flytta for meg selv for fire år siden. Selv om jeg tar meg selv i å alltid tro at alle er eldre enn meg. Og at jeg tror alle ser ned på meg. Men det er jo sånn det på en måte alltid har vært. Men hallo, jeg er vel verdt noe, og jeg burde vel være stolt over den jeg er. Det er ikke noen grunn til at jeg skulle være dårligere enn andre, eller mer underdanig. Jeg er bra, jeg er meg.
Men nå. Bare pust med magen, Hanna. Ikke stress sånn over alt. Det går bra, det her. Det går fint, du klarer deg. Tenk positivt, tenk godt om deg selv. Fordi jeg er så klar for å ha det bra igjen. Jeg bare husker ikke helt hvordan det gjøres eller føles. 
Fordi livet og tiden går av seg selv, men du må fylle det med mening. Det er DU som må hoppe på det toget. Som kanskje er den siste. Du må ta sjanser, gjør det. Meningen med livet kommer ikke dalende ned fra ingensteds. Du må gjøre livet ditt, prøve, feile, føle, gråte, lære, le. Fordi veien er trøblete. Som en snubletråd , mange snubletråder. Men du kommer deg frem, selv om det kanskje ikke alltid er i den tid du ønsker deg. Bare husk å pust, fordi livet er nå og ikke noe å vente på. Jeg skjønner ikke mine egne tanker. Jeg føler så mye men samtidig så lite. jeg forstår ikke meg selv. Det virker som underbevisstheten min oppfatter og kjenner meg mer enn hva jeg gjør. Jeg må bare passe på å ikke vikle meg for mye inni mitt eget sikkerhetsnett."


Det er noen måneder siden jeg skrev dette. Jeg føler den samme tomheten. Ensomheten er der fortsatt. Ikke at jeg har prøvd å gjort noe med det heller, orker ikke forholde meg mennesker, orker ikke forholde meg til meg selv. Ikke nå.

Prøver desperat å fylle dagene med noe. Prøver desperat å finne noe fint med den dagen her. Jeg tar en dag om gangen. En natt om gangen. Tiden flyter. Jeg er ikke helt med.

Nå har jeg vært med denne tomheten ganske så lenge. Så lenge at jeg ikke husker hvordan det er å føle noe annet. Det er vanskelig å forestille seg å være så langt nede, og ikke vet jeg hva som har forårsaket dette og ikke vet jeg hvordan jeg kommer meg ut. Prøver å gjøre minst mulig, om det blir mer enn en ting å gjøre om dagen klarer jeg ikke neste dag. Ikke aner jeg hvordan det ble sånn. Jeg som for ett år siden brukte å stå opp klokken 5 for å dra på trening før en full skoledag, for å så dra hjem og gjøre lekser eller være sosial. Og nå, ingenting. Sover til tolv. Bryr meg ikke. Sover til tre på dagen. Bryr meg fremdeles ikke. Sover til fem. Jaja. 

Livet mitt består av ingenting om dagene, jeg tenker det er greit, men samtidig så går jeg av skaftet. Det er noe som skjer når man er alene så mye og ofte som jeg har vært. Alt blir så kompleks og stort og man lurer på om man i det hele tatt er verdt noe. Hva er meningen med alt, hva et vitsen. Det er ikke bra å være så mye alene og bære på alle disse tankene selv.

Jeg sier bare til meg selv, prøver hvert fall. At dette er en fase. Jeg har ting å se frem til. Jeg har ting å glede meg til. Det går over. Snart er det din tur Hanna. Snart er det din tur å være glad, å le og være lykkelig. 








Fine minner med noen av de beste menneskene i mitt liv. Ingenting varer evig, men minner gjør. Ta derfor godt vare på de. 







Hanna Thevik


Image and video hosting by TinyPic

Hanna, 20 år. Our lives begin to end the day we become silent about things that matter.






Arkiv


April 2017



Kategorier


Blogg Fotografi reise Tanker










hits